Boks-Beret var egentlig fra Ballangen, nærmere bestemt fra gården Dybvatn i Ballangsmarka. I folketellinga for år 1865 er hun registrert med navnet Bereth Johanne Paulsdatter. Boks-Beret ble født på gården Eide i Gullesfjord i Kvæfjord den 12. mars 1794. Hun døde 5. august 1868. Begrepet "Boks-Beret" lever fremdeles i kystkulturen i Nordland og andre steder i landet. Dokker veit ho var baatshøvedsmand og fik sit navn, fordi ho hadde bokser, naar ho rodde lofotfisket. - Den første dama, som gik med bokser, det var no han Bokseberet. Den var i spissen for sin tid i alle ting og der stod respekt utav hendes korpus, for ho var et jern. Ho var punkt og prik. "Dæ va ikje vanskelig før ho Bokseberet aa faa folk me paa baaten tel Lofoten, før ho kunne saa mykje, (her sigtes til troldom) at naar uveiret kom og sjyskavlen ville begrave baaten daa saag ho paa skavlen aa daa la den sæg aa baaten skar over den uten aa faa ein skvætt inn." 
Kilde: Dundor-Heikka og flere lappers historier fortalt av dem selv : optegnelser fra Ofoten av Inga Bjørnson (1916) 

Berit Paulsdatter må ha vært en fremragende kvinne. Hun var den "første Dama som gikk i bukser". Og det måtte hun ettersom hun i mange år seilte som høvedskvinne på Lofoten. Det fortelles også at hun for å kunne gjøre sitt fornødne på menns vis, brukte et bukkehorn! Det stod respekt av henne.   "Dæ va' ikkje vanskelig for ho Boksberret å få folk mæ' sæg på båten tell Lofoten, førr ho kujnne så mykje (trolldom) at når uvêret kom, og brottsjyen vijlle begrave båten, då såg ho bærre på sjyskavel'n, å då la han sæg, å båten skar over dejnn uten å få ejnn skvætt sjy ijnn!."    

Berit Paulsdatter het hun egentlig. Hun ble født på Kvæfjord-eidet omkring år 1800. Om faren, Paul Amundsen, f. 1741 i Gambogdalen i Sortland, er det blitt fortalt at han var den første som stanset "vandringen mellem fjell og fjord" og at han slo seg ned som nybygger på Kvæfjordeidet. Også Berit oppgav nomadelivet, og etter en omflakkende tilværelse kom hun endelig til Forsåmarken, hvor hun og mannen hennes, Peder Thomasen satte opp en gamme ved Skafossen og begynte å dyrke jord deroppe. Peder Thomasen var fra Jukkasjärvi sogn i Sverige, og det er tvilsomt om han var same. Det blir fortalt at han ernærte seg som snekker og tømmermann. [...]

Sterk var hun også. Vinteren 1832 var hun på Lofoten, men måtte dra hjem til Efjord før fisket var slutt. Mannskapet protesterte, for de gjorde et ualminnelig godt fiske det året, og prisene lå an til et år med noenlunde fortjeneste. Det nyttet ikke noe - som høvedskvinne var Boksberret suverén. Samroerne hennes hadde bare å lystre, og seil ble satt for hjemferd - en måned før fisket offisielt var slutt. Tidlig om morgenen, den 22. mars, stevnet hun for full seilføring inn Efjorden og styrte åttringen direkte opp i Forsåstøa, - noe hun aldri hadde gjort før. I samme øyeblikk som åttringen skrapte mot lunnene, tok hun opp skreppa si, hoppet på land og sa til seilingskarene at de fikk ta vare på båten og redskapene. Hun hadde dårlig tid, sa hun og skyndte seg oppover mot Skafossen.

Vel inne nørte hun på grua, kokte kaffe til seg og mannen. Pipa og tobakken kom frem. Det var tid til en god blås etter velgjort arbeid, - og så gikk hun inn i kammerset og fødte sitt 5. barn til verden.

Innimellom sine mange gjøremål var hun "kramkar". Da tok hun på seg sin beste stas og red på en hvit hest. Men hun kunne mye mer. Hun styrte gården. Hun hjalp sine nabokoner når de skulle føde. Hun kunne handtere gevær, og hun hadde skutt bjørn. Slakte kunne hun også. Ja, hun var mere enn et mannfolk!

Kilde: Fra Magnus Pettersen: Ofoten II - Generell historie (1992)

 

Sagnet om Bal

Sagnet om BalI Ballangen lever ennå sagnet om de rike Balsgrubene. Sagnet forteller at på 1600-tallet skulle det ha levd en mann som på folkemunne ble kalt "den onde fogd Bal". Det sies at han var en av eierne av "Ballangen Kopperverk" - Bals Gruber.

Hver sommer kom det svenske reindriftssamer til Ballangshalvøya med større flokker rein til sommerbeitene. Det måtte ha vært harde metoder han brukte som kunne tvinge det frihetsglade folkeslaget ned i gruvene. Sannsynligvis må gruvene ha vært i sommerbeiteområdet, siden Bal og hans folk fikk så god tilgang på arbeidskraft. Bal hentet inn folk som var i hans nærhet og satte dem som slaver og arbeidere ved gruvene.

Sagnet forteller også om den tragedien slavedriften førte med seg ved smeltehytta. Her segnet folk om og døde av utmattelse. Det fortelles at like ved ble det anlagt kirkegård og i senere tid er det funnet spor etter gamle trekors.

En dag bestemte noen av mennene seg for å ta livet av denne slavedriveren. Det ble slått inn stålspiker i en 200 liter tønne, og Bal ble kastet opp i tønna. De rullet rundt omkring med tønna i håp om at dette skulle ta livet av han. Bal overlevde behandlingen og ble om mulig enda verre. Mennene bak drapsforsøket ble drept og alt av våpen som kunne brukes mot han, ble tatt og kastet i det vatnet som siden har båret navnet "Børsvatnet".

Det fortelles også om en kvinne han ikke fikk viljen sin med. Hun ble satt ut på en holme i Børsvatnet uten mat. Fortvilede rop om hjelp førte ikke til noe, ingen fikk hjelpe henne. Til slutt døde hun av sult. Den dag i dag kalles stedet "Kariholmen" etter kvinnen.

Det ville livet som gruvedriften førte med seg, forferdet presten i nabokommunen Evenes. Under en gudstjeneste bad han derfor til Gud om at de forferdelige tilstander måtte opphøre. Prestens bønn var blitt hørt til slutt, Bals død ble forseglet da han på en og samme dag sprengte sju hester, da de ikke klarte å dra en stor tømmerstokk. Det var etter dette at en bestemte seg for at det måtte bli slutt på denne tyrannens herjinger. Han ble fanget og ført til leira på Tømmerneset hvor han ble spent fast til fire utemmede hester, Hestene ble sluppet på sprang hver sin vei ...

Meldingen om Bals død ble mottatt med glede, så vel av prester som av reindriftssamene som han hadde utnyttet så fælt. Det fortelles at det fra syv kirkesogn ble bestemt at det fra prekestolene skulle leses en bønn om at disse gruvene aldri mer skulle finnes. De svenske reinsamene leste likeså forbannelser (ganet) over gruvene. Den som lette etter gruven eller fortalte hvor de var, skulle bli drept av en ond ånd. Samene, som var redde for at det skulle bli som før dersom gruvene ble tatt opp igjen, sverget derfor på at de skulle kaste stein ned i den hver gang de passerte gruven på deres vandringer. Dette skulle de holde på med i 50 år. Så godt arbeid har samene gjort, at det til dags dato ikke har vært mulig å finne sikre spor.

Ballangen Museum har flere artikler om Bal-myten:

Anni-Frid Lyngstad, også kjent som «Frida» (født 15. november 1945) er en svensk popartist av norsk og tysk opprinnelse, kjent som et av de fire medlemmene av supergruppen ABBA. Gjennom sitt ekteskap med en prins av fyrstehuset Reuss ble hun i 1992 offisielt kjent som Prinsesse Anni-Frid Reuss von Plauen, med tiltaleformen Hennes Høyvelbårenhet. Hun er bosatt i Sveits.

Liv

Anni-Frid Lyngstad ble født utenfor ekteskap i Bjørkåsen utenfor Ballangen, nær Narvik i Norge 15. november 1945. Hennes mor, 19-årige Synni Lyngstad (19. juni 192628. september 1947), var norsk og faren, Alfred Haase (født 1919), var en gift tysk sersjant.[1] Da hun var 2 år gammel tok mormoren med seg barnebarnet til Sverige, fordi den lille familien fryktet overgrep fra den norske befolkningen. Synni Lyngstad oppholdt seg i Sør-Norge en tid, men ble gjenforent med sin mor og datter i Sverige. Hun døde imidlertid av nyresvikt, 21 år gammel, i 1947, og Anni-Frid vokste opp hos bestemoren i Eskilstuna i Sverige. Først 16 år gammel søkte hun om og fikk innvilget svensk statsborgerskap.

Lyngstad fikk sin første jobb som jazzsangerinne 13 år gammel, og startet etter hvert sitt eget band, Anni-Frid Four.

1967 vant Anni-Frid en talentkonkurranse på TV, og lagde et album for EMI. Hun lagde en ny plate i 1971, produsert av Benny Andersson. Dette var utgangspunktet for ABBA. Hun giftet seg første gang i 1964. Fra dette ekteskapet har hun to barn. Hun giftet seg med ABBA-medlemmet Benny Andersson 6. oktober 1978; de ble skilt i 1981. I 1992 giftet hun seg med sin mangeårige kjæreste, Heinrich Ruzzo Reuss von Plauen, en tysk prins av det kjente fyrstehuset Reuss, og ble dermed prinsesse. De bodde dels i Sverige og dels i Sveits. Ektemannen var oppvokst i Sverige og hadde gått på samme kostskole som medlemmer av det svenske kongehuset, og Anni-Frid ble gjennom ekteskapet kjent med flere av de svenske kongelige. Ektemannen døde av kreft i 1999.

Etter at ABBA-epoken var over, gjorde hun solokarrière med plater som Something's Going On (1982), Shine (1984) og Djupa Andetag (1996). Den største hiten var singelen «I Know There's Something Going On» som toppet listene i Belgia, Frankrike og Sveits.

Lyngstad bor nå i Sveits og engasjerer seg hovedsakelig i veldedighet. Hun eier også et gods i Sør-Sverige.